En stresset hverdag
Før jeg ble sykmeldt, jobbet jeg som frisør og hadde egen salong, og var veldig stresset. Jeg bor på et småbruk, hvor huset ligger ca. 100 meter fra veien. Når renovasjonen kommer for å hente søppel, må vi sette søppeldunken ut til veien.
En ettermiddag jeg kommer hjem, tar jeg søppeldunken på henger-festet, på kassevognen, og kjører opp på gårdsplassen. Jeg tenker ikke noe mer på den søppeldunken. Neste dag skal jeg først i butikken, og så i banken med oppgjøret fra salongen. Jeg setter meg i bilen, og rygger ut og kjører til butikken. På vei inn i butikken sier en liten gutt: Se hun kjører med søppeldunken. Ja, ja tenker jeg, bilen min kan sikkert minne om fasongen på en søppeldunk. Kommer ut fra butikken og kjører til banken. For å komme dit må jeg kjøre i en 60-sone, hvor jeg passerer en barneskole, og etter det er det 80-sone. Jeg får gjort mitt ærend i banken, og kjører den samme veien tilbake.
Der i 80-sona, ca. 8 km unna der jeg bor, ligger det en søppeldunk i grøfta. Jeg får meg en god latter, og en liten god samtale med meg selv. I det jeg passerer barneskolen hører jeg stemmen til den lille gutten ved butikken si: Se hun kjører med søppeldunken. Da forstår jeg at den dunken i grøfta noen kilometere lenger ned, tilhører meg.
Da var jeg takknemlig for at jeg hadde kassebil, slik at jeg kunne legge søppeldunken bak i bilen. Det er fort gjort i en stresset hverdag 🙂